Demoralisert av sin egen jobb og "ikke lenger stolt over å ha uniformen". Slik er en erfaren NHS Ambulansearbeider i Wales beskriver hans følelse av jobben sin. I et åpent hjerteskjærende brev uttrykker han all sin sorg og hvor mye utmattet han er.

“Jeg har vært medlem av den hardtarbeidende waliseren Ambulanse Service NHS Trust i mange år nå.

Og det fyller meg med en dyp tristhet for å innrømme at jeg ikke er sikker på hvor mye lenger jeg kan fortsette i denne rollen jeg pleide å elske.

Da jeg ble med i tjenesten, var jeg ikke illusjoner av de lange timene og personlig offer som gikk hånd i hånd med å være en paramediker.

Jeg ønsket en karriere jeg likte, en der jeg så frem til å gå på jobb, for å utfordre meg, men fremfor alt å gi meg jobbtilfredshet.

Dessverre er dette ikke lenger tilfelle, og jeg, som så mange av mine fantastiske kolleger, lurer på når jeg skal kutte tapene mine og se etter en karriereendring.

Jeg har sett at arbeidsforholdene blir stadig verre med tiden, og nå, dessverre, blir disse betraktet som "normen".

Jeg bruker konsekvent et stort flertall av min tid til å sitte utenfor akuttavdelingen med syke eller skadede pasienter og bekymrede medlemmer av deres familier.

Dette påvirker meg på mange måter. For det første føler jeg ikke at dette er en del av min rolle som medlem av beredskapstjenesten (EMS).

Jeg er ikke sykepleier og føler meg ikke fullt rustet til å ta på seg rollen og ansvaret til en annen høyt utdannet helsepersonell.

Dette er til tross for å betale for meg selv å få ytterligere høyere utdanningskvalifikasjoner for å utvide min kliniske kunnskap.

For det andre tilbys en stor del av tiden min og beklager og prøver å rettferdiggjøre denne forferdelige situasjonen.

Jeg er brukt som en figur for pasienter og familier for å lufte sin sinne, bekymring og misnøye.

Dette ble nylig blitt enda tydeligere da jeg befant meg i samme situasjon, men som sivil, forsøkte å frata mine bekymrede familiemedlemmer da min eldre far ble ventet utenfor nødavdelingen (ED) i en ambulanse.

Både ED og EMS-ansatte gjør en fantastisk jobb under stort press, i det som synes å være en håpløs situasjon.

Ved flere anledninger har jeg funnet en medarbeider stille og gråt i en slus eller et toalett, nesten slått av de store belastningene av jobben, bare for at de skal tørke tårene og komme til å møte offentligheten igjen med et forsiktig smil. Dette er ikke bærekraftig.

Mens vi venter utenfor ED, kan vi ikke delta på ytterligere 999-samtaler.

Vi er meget oppmerksomme på dette, og dette er en av de vanskeligste problemene for meg å håndtere personlig.

Jeg vet alt for godt av personlig erfaring, den håpløse desperasjonen til en RRV-paramedic, som venter på scenen, og har en svært dårlig pasient.

Jeg hater og frykter å være i den situasjonen, selv om det skjer altfor ofte i disse dager, og jeg bekymrer meg sterkt om mine kolleger når de deler lignende erfaringer med meg.

Den sender en rystelse ned i ryggraden hver gang jeg hører et desperat kall fra kontroll, kringkasting over radioen, tigger om alle tilgjengelige besetninger, da de har en livstruende jobb som trenger umiddelbar respons, men ingen ressurser til å sende.

Hva om det er min familie? Jeg håper åpenbart hilsen og ber det er ikke, men det er andres familie, og det faktum at jeg vet at de er nå i den situasjonen jeg hele tiden frykter, gir meg absolutt ingen lettelse.

Jeg føler meg opprørt, håpløs, skamfull, skyldig og desperat i min empati.

Jeg er ikke lenger stolt av å ha på seg min uniform.

Jeg føler meg helt deflatert som familie og venner forteller meg om deres erfaringer med å vente på ambulanser eller oppføring til ED.

Jeg føler kors av måten vi er portrettert i media og den økende mangelen på respekt vi nå har, som både fornærmer meg, så vel som frykt for min sikkerhet og min kollegaers.

Denne situasjonen har blitt uutholdelig, og det er før du selv løser problemene med konsekvent sen måltidspauser, forsinkelser og dårlig lønn.

Jeg kan bare røre på disse fagene, da saken om å sette meg ned for å skrive dette, og egentlig se på hvilken effekt karrieren min nå har på meg, har jeg skammet meg for å si, redusert meg til tårer.

Moral har aldri vært så lavt og jeg er redd for at den er smittsom.

Jeg har aldri kjent så mange ansatte elendige i deres jobber, ikke ønsker å komme på jobb, søke lege og ta medisiner for forhold direkte på grunn av arbeidsforhold.

Når du jobber med en kollega for 10 til 12 timer rett, hvem sliter som sådan, selvfølgelig påvirker det meg, mitt humør og min motstandskraft også.

Dette tar jeg med meg hjem. Familien min pleide å være så stolt av mitt yrke og som sådan tok de ofrene jobben medfører.

Men nå som jeg kommer hjem tårerfull, utmattet, frustrert og deprimert, ser jeg de negative effektene det har på dem også.

Den nåværende situasjonen for min en gang elskede jobb som en paramediker påvirker mitt humør, min helse, lykke og hjemmeliv, jeg må spørre meg selv, er det virkelig verdt det?

kilde